Reaksjonene fra befolkningen denne forgjettede sommerdagen var god. Weekendmagasinet har gjenopptatt saken av to viktige grunner. Det ene er at vi nå kan presentere et eksklusivt intervju med kunstneren, det andre er at Norges første lesbiske statue ennå ikke er blitt plassert. Kunstneren bak Norges første lesbiske statue, Rot Finnse, har tidligere jobbet som kurator for In Readle Times of Moore og en rekke videoverk presentert stort sett i Midt-Norge. Å balansere kunstnerskapet med journalistvirket i avisa Gnugposten viste seg å være forvirrende, om man ikke skal ty til krevende. Rot Finnse har derfor de siste to årene utelukkende hengitt seg til skulpturarbeider. Det nyeste verket er altså Norges første lesbiske statue, Mona.

Weekendmagasinet møter Rot Finnse en av disse underlige høstdagene, hvor smittetallene i Oslo skyter i været, mens høstsola lyser mykt over trærne og bærer bud om en tilsynelatende lite murrende verden. Rot Finnse er ikledd sin sedvanlige grønne skinnjakke og nystrikkede hatt, og har invitert oss på rusling gjennom gatene sammen med sin lille hund Evert (se bilde).

– Jeg bestemte meg for å lage Norges første lesbiske statue en gang i mai etter et vondt brudd. Jeg trengte noen å legge dyna rundt, jeg trengte skeive kropper rundt meg i byen, en kropp å stryke hånda over, noen å legge pappmasjeen på. Det høres kanskje flåsete ut, men dette var det jeg gikk rundt og savnet da dagene ble varmere og byen åpna seg litt opp etter måneder med øl i stillongs.

Rot Finnse har ikke jobbet med pappmasjé siden høsten 2019 og ønsket egentlig en materialovergang til betong og glassfiber.

– Pappmasjé er som folk vet svært lite holdbart, skulpturene blir ofte ødelagt i frakt. Melet mugner kun få dager etter påbegynt arbeid. Jeg ville at Mona skulle være med meg lenge, jeg var så ferdig med disse «venteforholdene», likevel klarte jeg aldri bli, aldri satse helt.

– Nei, Mona var alltid bare en statue, men det er noen ting som ligger og lurer i tankekassene som rett og slett påvirker materialvalgene dine. Jeg vil ha det tyngste, det hardeste og mest stabile, men likevel det som er minst bærekraftig og miljøvennlige å jobbe med. Betong og glassfiber er for meg et klokkeklart svar på disse tankene og behovene som er så selvmotsigende.

Likevel så Norges første lesbiske statue dagens lys etter uker med pappmasjering juni dette året.

– Med Mona var det noe annet, hun er skapt for å leves og bæres.

Forsterkningen av statuen er i full gang med økonomisk støtte fra Weekendmagasinet. Dette fører oss over til del to av saken om Mona og Rot Finnse, nemlig en permanent plassering av statuen i et offentlig byrom et sted i Norges gater.

Rot Finnse tar noen slurker av kaffen, klapper lille Evert og gjør noen svak mys mot høstsola.

– Jeg vil at det skal være en brukerstyrt avgjørelse hvor Norges første lesbiske helstatue skal bli permanentplasseres. Siden jeg selv reiser mye til Oslo, ville det vært naturlig for meg å montere den i Spikersupppa på toppen av Henrik Wergeland hvor hun først ble plassert.

Dette var imidlertid ikke noe godt permanent ståsted for vår glinsende venn, ettersom det ga mye skyggeeffekt fra Wergelandstatuen.

– Ingen ønsker skyggeeffekten, melder Rot.

Weekendmagasinet kan dermed, i samarbeid med Rot Finnse, sakte ta skrittene inn i den andre grunnen til hvorfor Weekendmagasinet nå er tilbake på saken om Mona. Plasseringen av Norges første lesbiske statue skal avgjøres demokratisk her på Weekendmagasinets nettsider. Weekendsamfunnet har stort fokus på brukerstyring og vi ser derfor fram til ditt innspill på statuens endelige plassering.