Av Julia Bøhmer
Jeg er Julia, 19 år. For tiden bor jeg i Kongsvinger, hvor jeg fortsatt går på videregående skole.
Min reise startet i fjor sommer da jeg kom ut som kvinne. Noen måneder senere begynte jeg på Bømlo folkehøyskole året 19/20. Valget om å gå der har jeg aldri angret på. Jeg utviklet meg stort og det var et godt felleskap og rom for hverandre.
Hadde også en reise fram til Bømlo, men den var langt mer krevende. Det var store forventninger til hvordan jeg skulle være. Jeg kom ut som homofil for flere år tilbake fordi jeg følte på presset. Men det var aldri det. Jeg var feminin, men ikke homofil. Jeg var og er kvinne.
Den dag i dag er jeg bare mest letta over at jeg klarte å finne ut hvem jeg er. Ikke at det er noe galt å finne det ut senere i livet. Men jeg er ung, og vil vise at jeg er god nok, og ikke at minst at jeg er kvinne nok.
Det har nok satt en del begrensinger. Jeg blir stadig tatt for å være noe annet enn kvinne. Da får jeg følelsen av at jeg hele tiden må overbevise. Det blir et varig stressmoment av det. Spesielt når jeg prøver å møte dagen med optimisme. Å være forberedt på at jeg kan havne oppi uønskede situasjoner, er ikke noe jeg vil leve med.
Enkelte er blant annet så opptatt av det tidligere navnet, og hva jeg har i trusa. Jeg ønsker å gå videre og ikke minst bare se framover. Jeg vil ikke ha stempelet som trans. Jeg kan være stolt transkvinne, men jeg vil ikke at andre skal kalle meg for noe annet enn hun fordi de ikke aksepterer hele meg.
Det gir ingen fordeler å være transkvinne. Jeg føler meg svært utsatt for diskriminering, og tviler ikke på at jeg er den eneste.
Jeg har konstant kjønnsdysfori. Men jeg begynner å vise samfunnet min verdige plass. Kan være veldig selvsikker og ha hodet høyt hevet, men opplever å bli dratt ned enkelte ganger av diskriminering. Det er ingen selvfølge at alle kommer seg gjennom diskriminering og hat. Og heller ikke gjennom alle situasjoner. Det ser kanskje ikke ut som jeg er så selvsikker når jeg gråter av litt feilkjønning. Men sånt skjer, når jeg opplever å bli avvist eller ikke akseptert på omtrent hvert punkt. Jeg føler på mye svikt fra individer i samfunnet. Vi har både de «ekstreme» transfobene og de som ikke klarer å endre tankegangen, og kanskje noen andre typer. På et vis kommer jeg gjennom det. Men det er et hardt trykk, det å føle på overbevise de som er totalt imot meg.
Jeg ønsker å uttale meg overalt. Og kjempe for et mangfoldig og rettferdig samfunn uten normer.
Jeg ønsker ikke å vente til den dagen alle transfober ser på meg som en likeverdig kvinne. Jeg ønsker å stå i medier og rope ut om lgbtqua+rettigheter.
Jeg ønsker egentlig å være modell. Men har blitt avvist av en del. Jeg ønsker å gjøre alt jeg brenner for og elsker av hele mitt hjerte.
Uavhengig av mitt utseende så er jeg en kvinne som burde ha like synlig plass offentlig.
Selv om jeg ønsker alt dette, vil jeg nok kjenne på motgang og kraftig storm. Og det er grunnet holdningene til det norske folk. Enhver i samfunnet er nødt til å tenke mangfold og ikke minst menneskeverd. Alle i samfunnet fortjener en plass uavhengig av kjønnsidentitet, legning, religion, funksjon osv.
De jeg tar i mot med åpne armer er de som viser forståelse og respekt. De man får negativ energi av fortjener man ikke i livet. Det er verdt å satse på alle som er rause og gode. Vi skal tross alt ha en god livskvalitet.
Foto: Marin Håskjold