GET ME AWAY FROM HERE I’M DYING
av Amalie Kasin Lerstang
Jeg er et sviktende passasjertall.
For tre dager siden sa det statseide selskapet Vy: Om tre dager slutter vi å kjøre bussen mellom Notodden og Oslo, det har vært alt for lave passasjertall etter at vi kjøpte opp det lokale selskapet som dreiv linja, etter vi kutta ned på avganger, skrudde prisene opp, etter vi kutta ytterligere i tilbudet under korona, etter at fylket ba folk om å holde seg unna Oslo er det ingen som bruker bussen, det her skjønner vi ikke noe av, det er ingen midlertidig logikk i dette, vi legger ned linja på mandag!
Jeg tråler min barndoms bygater i fortvilelse. Jeg er hjemflytteren, jeg er en notodding, ti år i Storbyen, men jeg klarte ikke avslutte mitt forhold til trærne, elva, skogene, fossen, industribyggene, fjellene, himmelen over en parkeringsplass. Måtte komme nærmere. Bo i det og la det bli hverdag igjen, ikke-eksotisk, men naturlig, la det bli selvfølge.
Jeg elsker å bo her. Jeg elsker å ha flytta vekk fra Storby. Å komme tettere på, bevege seg i en mengde mennesker som er mindre lik en selv. Det er ikke nødvendigvis i Storby det egentlige mangfoldet finnes. I Storby beveget jeg meg i en homogen gruppe, der alle var enige, og er ikke det deilig, når det er sånn. Men det oppstår noe viktig i uenigheten også, når ikke alle andre synes det jeg synes er spennende, er spennende. Når jeg minnes på at det som er viktig for meg, ikke er viktig for alle andre, finner jeg en stor frihet i det, at det ikke er så nøye. Et skapelsesrom i det, for meg, en mulighet for bevegelse. For hvis ikke litteratur er det aller viktigste i verden lenger, tenk på alt jeg kan skrive da, alt jeg kan risikere i litteraturen da.
Men ei livline ut må man ha. Ei livline ut har mennesket rett på. En buss å klatre opp i når det blir for trangt. Når vinger må spres, når man trenger å ta anonymiteten på som kappe, holde den foran seg som skjold.
Da jeg var unge gikk bussen til Oslo hver time, hele døgnet, hele året. Tenk på hva det gjorde med oss, å ha en sånn fluktrute. Kanskje muliggjorde den at jeg kunne komme tilbake?
Det var ingen selvfølge at jeg m/ kone skulle ta sjansen på å flytte tilbake til dette fylket for to år siden. Nasjonalt grøsser en av ti av tanken på homofile menn*, men tallene for Telemark og Sørlandet er dobbelt så mye grøss, en av fem. Selv om regnbue-flagget vaier høyt på torget i Notodden under Telemark Pride, så sier undersøkelsen at det lusker grøssere i skyggen, under steinen, oppi furua. Av og til dukker de fram og er veldig, veldig synlige. Det ble ifjor stort rabalder i kommunestyret om hvorvidt dette Pride-flagget skulle heises. Da poppet partiet De Kristnes ene representant fram og sa ting fra talerstolen jeg ikke gidder å gjenta her. Så møtte han da også motstand. Så er han da også en utdøende rase. Så er han kanskje i bedre selskap lenger sør, nærmere bibelbeltet.
Jeg har lest nyhetssaker og kommentarfelt, men i hverdagen har jeg aldri møtt på disse folka, aldri fått deres ukvemsord kasta etter meg, jeg har vært forskånet. Jeg venter på det, frykter det, slipper konas hånd når jeg går ned Storgata. Men hva om jeg ikke hadde sluppet? Hva om jeg holdt fast, ville noe hendt meg da? Eller ville jeg fått gå i fred, med jenta mi på armen, ned Storgata, forbi kebabsjappene, passert kommunehuset, kinakroa, over torget der de store trærne ble felt, der nye prydrogn har blitt planta, ned til bensinstasjonen, inn dørene på biblioteket, velkommen og hei, nå går vi sammen ut i skogen. Jeg vet ikke om jeg tar gode forholdsregler, eller om jeg frykter noe som ikke finnes. Jeg har nok vært heldig. For jeg er beskytta. Jeg har en hær av mødre, fedre, søstre, kusiner, fettere, onkler, tanter og venner som vil rykke ut i forsvar dersom noen skulle prøve seg. Dette potensielle forsvaret vet folk om på mindre steder. Hvorfor gå til krig mot en fiende du uansett ikke vil kunne beseire. Helt ærlig tror jeg ikke mange bryr seg.
Men hvor gjemmer denne ⅕ seg? Lenger utti hutti heita, der ingen skulle tru at nokon kunne bu?
Det er sol ute i dag, men hva hjelper vel det.
Jeg har pendla, sitti uttalige timer på den bussen, jeg satt i det vonde setet til jeg var på randen av prolaps, til jeg måtte legge meg på langs over setene. Jeg har bestilt så mange av de billettene siden jeg flytta tilbake, bussen har robba meg, jeg har reist, på jobb, framover, innover, jeg har trengt bussen for å tjene penger, måttet bruke for å få, yte for å gi, jeg har sett landskap og bygninger fare forbi, blitt kvalm i svingene. Jeg vil kunne bo i småby og tjene penger i Storby, og når vi ikke har tog, og når mange ikke har bil, må bussen gå. Men det statseide selskapet Vy har ingen forpliktelser, slik vi andre har forpliktelser, de kan legge ned linjer på tre dagers varsel, og slik forsterke opplevelsen av at vi som bor på småstedene alltid må streve for å regnes med, at våre hverdager aldri kan tas for gitt, at alt vi har, kan bli tatt fra oss, politi, sjukehus, brannbil, bæbu, buhu. Jeg har holdt ut med forsinkelser, jeg har spist middag på bussen, vært full på bussen, grått på bussen, drukket i smug på bussen, jeg har fått dødsbudskap på bussen, jeg har sett ut av vinduet, har lengta hjem på bussen, sitti inni det blå, men nå grå, det pusete setetrekket, de ødelagte bagasje-nettene som henger, med hull i, de nye koppholderne, som er for store for koppen, inni dette statseide rommet som nå er lagt ned.
Nå som det ikke lenger er noe å miste, kan jeg være ærlig: Jeg hater bussen. Det er et elendig tilbud. Bussen er vond å sitte i, reisa tar lenger tid enn med bil, jeg blir kvalm på de svingete veiene, prisen er latterlig høy, avgangene for få. Jeg har aldri likt bussen, den har vært en pur nødvendighet, nå trenger jeg ikke late som jeg ikke er glad for å bli kvitt deg, all den tid du har tatt den siste turen vekk fra meg.
Men jeg trenger bussen. Og like mye som jeg trenger den for å kunne reise vekk, komme meg på jobb, luft under vingene, trenger jeg den når jeg er så lei av Storby at jeg kan spy, når jeg husker hvor jeg kommer fra, når jeg trenger trærne mine, elva mi, fjella og industribygga, familien min, kona mi. Da trenger jeg bussen, bussen må fortsette å gå så jeg kan komme meg hjem igjen.
*Bufetat, 2018.