Elisabeth Myrvang (31) bor i en gammel bygård i Oslo, på 40 kvadratmeter, katt, og kjæreste. Jeg tråkker opp de fem trappene – her er det naturligvis ikke heis å finne, og lurer på om det ikke hadde fantes en sykepleier som bodde litt mer nærmere byen, og litt nærmere bakken. Men nå er jeg framme, og jeg ser fram til hva som lukter som bakverk fra leilighet 506.

Elisabeth åpner døren for meg. Ung, søt og tydelig ikke helt vant til å møte journalister på døren. En svart katt smyger rundt beina hennes. Frøken, heter hun. Elisabeth – og Frøken – leder veien inn til stua. På et lite bord står et fat med nystekte muffins, og jeg lurer, hvem har tipset Elisabeth om veien til journalistens hjerte? Nam!

«Jeg må bare beklage, jeg altså, for at det er… litt sånn her.» Elisabeth gestikulerer litt rundt seg i den nyryddete og egentlig ganske ålreite leiligheten. Hun synker litt ned i sofaen. «Lang dag?» lurer jeg. Hun er tross alt sykepleier, og sykepleiere er ikke kjent for å ha mye tid til overs.

«Ja, jo, nei altså helt vanlig dag kanskje, fikk litt overtid… men det går fint det. Jeg er bare, ja, det er jo litt synd at det bare er jeg her i dag,» sier Elisabeth. Jeg begynner selv å føle på en trykket stemning. Jeg unnskylder meg litt og lurer på om hun heller vil ha besøk en annen gang?

«Nei nei,» sier Elisabeth og fekter med armene. «Så klart ikke! Bedre med selskap enn ingen selskap.» Frøken hopper opp som en deilig distraksjon og legger seg til rette i fanget mitt. En skikkelig kosepus, det der.
«Ja, Elisabeth, du vet jo hvorfor vi er her. Vi vil veldig gjerne gjøre litt stas på de som bruker livene sine til hjelp for andre. Derfor vil vi gjerne vite hvorfor du har bestemt å være sykepleier?»

Elisabeth tenker lenge. I det jeg lurer på om jeg må knipse for å få henne tilbake ser hun på meg igjen. «Jeg fikk jo høre at det var sikker jobb der. Og så er jeg flink med folk. Er det grunn nok til å jobbe med noe?» Jeg prøver å vri litt mer ut av henne. Er det ikke noen annen grunn, om hun ikke brenner for arbeidet? Hjelpe-aspektet? En lett rødming brer seg plutselig over ansiktet hennes. Aha! Men like fort som det kommer, synker hun litt sammen igjen. Jeg innser at det kanskje virkelig ikke er den rette tiden for denne typen intervju. Men hun insisterte, så vi fortsetter.

«Men du, jeg skjønner jo at sykepleiere har virkelig hektiske dager noen ganger. Underbemanning og alt det der. Derfor lurer jo vi i Weekendmagasinet på hva du gjør for å koble av? Hvordan bruker du og din kjære helgene?»
«Vel, når vi ikke jobber helgeskift, så hender det jo vi ser en film da, eller vi ser en serie, kanskje. Hender jo vi besøker familien… men det er jo en liten stund siden sist da, det er vanskelig når hun ikke er her så mye. Hun har ikke, altså Marie, kjæresten min, hun har ikke vært her så mye akkurat nå, så det blir liksom bare meg og pus da.»

Ånei. En veltrent journalist vet alltid når man har tråkket innpå et ømt tema. Jeg prøver å vinkle spørsmålet på nytt. «Men det keyboardet der da?» Jeg peker mot keyboardet som står bak sofaen. «Er noen av dere store musikere?» Elisabeth trekker litt på ordene.

«Ja… tja… jeg fikk keyboardet til 5-års-jubileet vårt, og så lærte jeg å spille litt, men så i det siste er det som at hun ikke… jeg tok det fram i går, tenkte jeg skulle overraske henne med yndlingssangen hennes, men så bare gikk hun ut, hadde helt glemt at det var jubileet vårt…»

Nå, kjære leser, må jeg bare innrømme, uprofesjonelt nok som det er, at jeg tenkte at dette intervjuet må jeg bare kaste meg om og finne noen andre til. Noen som ikke har det så fryktelig tungt at det blir like tungt å lese. Men før jeg fant en unnskyldning for å gå, følte jeg at måtte i hvert fall fullføre tekoppen min, og hold ut, for her går det raskt frem!

«Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre hvis hun drar fra meg!» Elisabeth bryter ut i gråt. Jeg setter forfjamset teen min ned og skynder meg for å trøste. «Da må vi selge! Jeg har ikke råd til å bo her alene! Kanskje jeg må ut på leiemarkedet igjen! Jeg har ikke råd til det heller!»

Nå er jeg ute på viddene her. Jeg kan sant og si veldig lite om boligmarkedet, men jeg vet jo, som journalist, hvor vanskelig det er å finne noe helt alene med lange dager og lite fast ansettelse. Jeg klapper henne derfor bare litt keitet på ryggen.

«Selvfølgelig liker hun meg ikke lenger, jeg er bare sliten og sur, og hun er så fantastisk, hun pleier å komme med blomster hvis noe er galt, og…»

Og der, som om det var skriptet, åpner døra seg. En ung kvinne jeg kan bare anta heter Marie, står på døra med en blomsterbukett. Hun ser like forfjamset ut som både meg og Elisabeth.

«Å!» utbryter Marie. «Var det i dag du skulle ha besøk?» Elisabeth nikker og tørker bort noen tårer. Hun viser til blomstene. «Er de til meg?» Marie nikker og smiler bredt. «Selvfølgelig! Du skulle jo hatt dem i går, men jeg er jo en idiot! Tenk at jeg glemte jubileet vårt!»

Elisabeth bryter ut i høy latter, og jeg kan ikke annet enn å smile selv.

«Skal du ikke dumpe meg?»

«Hæ! Nei! Hvorfor skulle jeg det?»


Elisabeth blir plutselig klein, og veldig bevisst om at det er en vilt fremmed kvinne med i deres kjæreste-tid. «Nei jeg bare… du har liksom vært litt… borte?»

Marie setter seg ned og legger hodet i hendene. Jeg forsøker å lure meg bort litt, men kan ikke annet enn å lytte i gangen.

«Nei unnskyld… det er bare at mamma er så syk og… du er så travel hele tiden, og jeg vet hvor sliten du er, jeg vil bare ikke at du skal være sliten…»

Nå får jeg ikke helt med meg hva som skjer, men på meg høres det ut som den vanlige forsoningen, litt kyss, mjauing, noen «jeg vil ALDRI bli lei av deg!» og litt gråt. Ikke noe din gjengse Weekend-journalist trenger å spionere på. Men jeg er likevel veldig glad jeg fikk ta del i det.

Og så får vi satse på at denne helga blir litt bedre enn den forrige!

Teksten har blitt sendt til Elisabeth for sitatsjekk, og det eneste hun vil tilføye er at hun ikke har til vane å gråte i fanget på fremmede mennesker. Ellers er hun fornøyd!