I løpet av de siste årene har definisjonen av hva og hvem som kan være en familie blitt stadig utvidet, både med tanke på hvordan vi lever sammen og hvordan man velger å få barn. Gradvise holdningsendringer i samfunnet og nye teknologiske muligheter har bidratt til at kjernefamilien ikke lenger er den ubestridte normen.

I Norge er den mest utbredte formen for assistert befruktning in vitro fertilisering (IVF), også kjent som prøverørsbehandling. Prøverør er en teknologi som vakte oppsikt og kontrovers da den først ble tilgjengelig, men som i dag er svært vanlig. Lovverket og debattene som følger er i likhet med teknologien i stadig forandring. Det nyeste tilskuddet her til lands tok sted 8. juni 2020 da Stortinget vedtok en endring i bioteknologiloven, som blant annet gjør eggdonasjon og assistert befruktning for enslige lovlig i Norge.

Alle genene i kroppen vår forekommer i to kopier: en kopi arvet fra mor og en kopi arvet fra far. Vanligvis er begge kopiene av genene aktive samtidig, og det er samspillet mellom dem som bestemmer hvilke egenskaper som kommer til uttrykk.

I noen få gener blir derimot en av de to genutgavene «slått av», slik at det kun er en utgave som er aktiv. Dette kalles genomisk imprinting eller genomisk preging, og skjer ved at genet blir merket med spesifikke molekyler, metylgrupper, som fører til at genet ikke lenger er aktivt. Genomisk imprinting skjer under dannelsen av eggceller og sædceller, og hvilken av de to genkopiene som er aktive bestemmes av om de er arvet fra mor eller far. Når en kopi fra mor og en kopi fra far kombineres vil det alltid være minst én genkopi som er aktiv. Dersom begge kopiene kommer fra samme kjønn vil derimot begge de merkede kopiene være skrudd av, og dette skaper store problemer.

Forskere er nå langt på vei til å finne en løsning på problemet. I forsøk på mus har man klart å lage friske mus med to mødre, som også fikk egne avkom, ved å slette imprintede regioner i DNAet. De kinesiske forskerne benyttet CRISPR, ofte omtalt som en «gensaks», til å klippe ut tre regioner fra embryonale stamceller. Disse ble så injisert i et egg fra en hunnmus. Forskerne forsøkte også lage museunger med genetisk materiale fra to fedre, men disse var ikke levedyktige. Metoden in vitro gametogenese (IVG) kan også gjøre det mulig for likekjønnede par å få biologiske barn. Denne metoden går ut på at sædceller og eggceller lages fra induserte pluripotente stamceller. Pluripotente stamceller er celler som har mulighet til å utvikle seg til nesten hvilken som helst annen celle i kroppen, inkludert eggceller og sædceller. I dag er det mulig å lage pluripotente stamceller fra for eksempel hudceller ved å utsette disse for en spesiell behandling. Dette gjør at man i prinsippet kan ta hudceller fra en kvinne og benytte disse til å lage sædceller som kan befrukte eggcellen til en annen kvinne, eller motsatt for homofile par. IVG vil ikke bare gjøre det mulig for skeive par å få biologiske barn, men gjør det også mulig at enslige kan få barn med genetisk materiale kun fra seg selv. Dette kan gjøre alder ubetydelig for fertilitet, og i prinsippet gjøre egg- og sæddonasjon overflødig.

Disse metodene er enda langt unna å testes på mennesker, og potensialet for klinisk behandling ligger mange år frem i tid. Allikevel kan de betraktes som et naturlige neste steg videre fra prøverørsbehandling eller in vitro fertilisering (IVF). Metodene aktualiserer, sammen med annen ny teknologi slik som den mye omtalte CRISPR, også en viktig debatt rundt genredigering og muligheten for å lage såkalte «designerbabyer». Teknologiske nyvinninger åpner i praksis for å tilpasse hvilke trekk avkommet kan få, og dersom denne teknologien i fremtiden skal tillates å benyttes på mennesker må det nødvendigvis være strengt regulert. Ny teknologi utfordrer både språket vårt og biologien vår, og kan bidra til at forestillingen om hva en familie er og kan være ytterligere utvides i fremtiden.